Et svakt motivert feministisk prosjekt

Venezia-biennalen er en prestisjetung kunstutstilling, men også et markskrikersk evenement der det tydeligste, mest høyrøstede når frem. I ettertankens lys blir spenningen, entusiasmen, ja godviljen overfor den nordiske paviljongen avløst av nøkterne spørsmål. Fungerte den? Nådde man frem med valget av kunstnere, med presentasjonen?